ikke meg

Jeg kommer ikke på Halloween i år, ikke etter hva som skjedde i fjor. Dette året jeg kommer til å bli hjemme og hånden ut godteri og få redd når candy kjører lav og barna er fortsatt kommende og panikk tenke at hvis jeg løpe, jeg vil måtte douse lysene på gresskar, slår ut lysene, låse gate og late jeg ikke hjem.

At skadelig nabo ungen opp gaten, den som vil til slutt vind opp i fengsel en smålig tyven og narkotika forhandler. Jeg tror han er den som sparket meg utenfor gresskar crumbling det, når vi gikk tom for candy et par år siden.

Du kan si jeg har blandede følelser om Halloween. Det startet som en førkristne hedenske harvest festival. I dag, barna kle seg i drakter, noen portretterer en middelalderen ungarske greven som aldri hadde fangs eller fløy som et balltre, men impaled ofre på påler opp sine du-vet-hva. Moderne barna beg candy dør til dør fra naboer slik at de kan råte deres molars like før den økonomisk strapping foreldrenes forpliktelse av tennene-utretting klammeparenteser.

Det er perfekt fornuftig for meg.

Men jeg venturing ikke år å følge med datteren min. Min kone kan.

Jeg burde ha visst bedre i fjor. Vi var å gjøre runder, og selv om bittesmå Kyle (en nabo gutt) hadde tripped i et mørkt hull kjører en døren for candy, skrapt hans hake og gråt til tross for mine beroligende ord----ting var godt nok fortsetter.

Det var som kastes opp Vannballong, lansert av en ukjent hånd, men det savnet oss av minst 30 meter.

En gruppe barn nærmet, og jeg var fleiper rundt prøver å lette Kyle smerte ved å ta sitt sinn av hans siste fall. Det var en haug med barn kledd opp i vanlig få-ups, Frankenstein, var-ulven, Dracula (for noen grunn jeg alltid tror han er homofil), mumien. Ett av barna, kort og lubben, hadde de fattigste utseende-drakt som jeg noensinne har sett, typen som en laken gjort i en kjole.

Gutt, jeg trodde du kunne gjøre bedre enn det.

Jeg kom, sette min hånd på kid's buk, playfully thumped det og sa: "ganske ryddig dress. Hva du har der, en pute?"

Men det jeg følte var ikke en pute. Det var ekte hud. Det var en kort fat kvinne, kledd i en ekte kjole, medfølgende barn som jeg var.

Hun hauled og slo meg rett i magen..... vanskelig.

Jeg gasped, "Jeg er lei meg. Jeg trodde du hadde en pute der."

Hun angrily mumbled, "Jeg er en kvinne," og stomped unna.

Jeg gikk for en hel blokk----bøyd over. Kyle consoled meg. Kvinnen kan treffe så vanskelig (og var om samme høyde) som Rocky Marciano.

"Det er det. Jeg har hatt det."

© Copyright 2006 av SammonSays.com