HAVANNA, 20 mai (www.cubanet.org) - cubanske myndigheter har innført strenge sikkerhetstiltak på innskipning poeng for små fergene krysset Havana bay.Nå, før ombordstigning, alle passasjerer må gå gjennom en metall-detektor. Nylig utlagte meldinger advarer passasjerer de ikke kan bære møbler eller fødselsdag cakes…
Du vet hvordan det er på en stormfull natt når du ta fergen over Havana Bay og du lukt frykt av passasjerene som bølgene ringe deg til døden og drunken ferje kapteinen nesten faller overbord tre ganger før tau til havnen veggen har vært Fell.
Kapteinen er full igjen, sa jeg til min bror, Ramon.
Ikke på hans lønn, Ramon sagt, han er svimmel med faren.
Ja det er hvordan det er, sa jeg. Men denne faren som gjør ham svimmel påvirker ikke oss.
Det ikke er den slags fare, sa Ramon.
Og slik vi sto på dekk i regnet, alle 65 av oss, som små fergen gjort sin vei over bukten.
Etter noen minutter, Ramon snakket igjen: det er den andre typen fare, som når en ung chiquita kommer ned fra åsene og ser byen for første gang. Og hun bringer med henne lukten av moden bananer og søte appelsiner slik at når hun går langs gaten, den gamle menn ser opp fra deres Sjakkbrett og sigh: Aiy bananer, mens de unge mennene rett ut sine bukser og stønn: Aiy Chiquita. Det er hvordan det er.
Så vi sto på regn-lashed-dekk og ba til Gud å holde et fast grep på captain's cojones for så lenge det tok. Fem minutter bestått og Ramon leaned nær til meg og whispered: La fiesta ingen es para los feos. Det var signalet til å gjøre hva vi må gjøre, og jeg flyttet gjennom folk å komme nærmere captain's posisjon nær fronten. Ja det er sant tenkte: denne festen er ikke de stygge, men en stygg en kan fortsatt starte hans eget parti. Gjorde ikke Fidelissimo viser oss hvordan?
Når jeg fikk nær kapteinen, så jeg det i øynene hans at han fortsatt hadde galskap på ham. Jeg tappet ham på skulderen, og når han slått, jeg trakk ut lenestol fra hvor jeg hadde skjult det i min skjortelomma og pekes det på hans bryst. La fiesta es perdido jeg sa. E mas perdido. Jeg kunne se fra utseende som kom i hans øyne at han en gang hadde vært en god mann. En av gode, kanskje en av beste, men i kveld han stared på lenestol peke på ham og han visste at død hadde sluttet passasjerene uten å betale en enkelt pesos. Verdad.
Kaptein, ga selv om han hadde vært en av gode en høyt oppstøt som en elefant får fra mudderet hull og sky av tobakk, tequila og tre bønne småkoke forårsaket passasjerene til å snuble tilbake mot stern fra fergen.
Que pasa? sa kaptein som en mann waking i en innbindingsmarg som føler en hånd i lommen trouser som ikke er sin egen hånd. Jeg holdt lenestol mot hans tempel, og hvis du ikke var der du kan aldri vite skjelve av frykt for at wracked hans wobbling ramme. Jeg gjorde min røst lyden av graven. Ramon, gi meg ting, jeg ringte, og han var på min side som vinden. I hans hender gjennomført han det som hadde holdt oss Live for de siste fem årene. Ting som vi hadde handlet våre stabeis, to machetes og hundre bananas for. Ting som vi måtte ha i måten en gamle og rik mann ser på en ung chica i hennes søndag kjole og blir en gammel tosk for resten av sitt liv. Slik var dette ting som vi hadde spesiell natur.
Med uendelig omsorg, Ramon skrelles tilbake hjørner av olje-tøy pakket den, og når lys av månen fanget skinne av det, selv kaptein trakk en rask pusten.
Mens jeg holdt lenestol stødig på kapteinen, Ramon leaned over og plassert det som vi hadde brakt på sokkelen foran rattet.
Jeg gikk tilbake og holdt lenestol på min side: Mi Capitan, jeg sa inne en bedrift stemme mens de andre passasjerene overfylt runde,...Du tar oss til denne tingen du se før du. Du vil ikke stoppe før du kommer til den. Og når vi er der, vi vil sitte rundt en tabell, du og jeg, og drikke beste rum med ekte cocacola og snakker om fortiden og fremtiden, som menn gjøre som har sett på sine føtter i lang tid men nå velge å se på stjernene.
Kapteinen så på meg i lang tid.
Jeg visste du var den, sa han, de har en lys som skinner over hodet, og også... han ga et lite smil som en mann som ikke vil gi sine kort away…you har en stor armchair… Deretter han slått til rattet og tok den i begge solen formørket hendene og skjøvet gasspaken til maksimal effekt, mens resten av oss sto nøye og sett ting på sokkelen foran ham som ville lede oss alle å en annen dag. Det var liten, men Madre Mio det shone som en engel for å lede vår måte. En av passasjerene sa det var kalt El Statudo de Liberdad…
© Bill Dollar 2005
No comments:
Post a Comment